Dag 3. Granvin og Eidfjord kommuner. Hardanger. Hordaland fylke.

Vi våkner tidlig til blå himmel i Eidfjord. I går var det gråvær med spredte, små regnbyger, men det var ingen hindring for store opplevelser! Vi valgte veien fra Ulvik opp til Utsikten

og ble var at Hardanger også byr på dramatisk landskap. I gråværet valgte vi å kjøre veien mot Eidfjord via

Granvin kommune.

I dag er den slått sammen med Voss, men vi behandler den med respekt 😉 og som enestående. Uten mat osv, så vi spiser matpakke med utsikt over vårt nye kommunebekjentskap.

En fredelig kjøretur på smal vei. Stille og nydelig langs Espelandsvatnet og vi hører Espelandsfossen fjernt. Vi nærmer oss RV 13 og tar en shortcut. Det viser seg å være en bratt, smal vei som går rett gjennom et gårdstun.

Vi kommer oss vel ned til kirka som ligger midt i svingen😉 ved det stille Granvinsvatnet.

I Gravin kommune bor det 920 innbyggere og her samles de til fest og annen samling. Trudvang, oppført i 1931 av ungdomslaget og kostet 40 tusen kroner!

Ellers er det ikke så mye som imponerer der vi kjører inn i

annet enn fotballbane og nytt boligområde opp i lia. Men, så ser vi skilt for severdighet og hele herligheta i Eide, som sentrum kalles, viser seg.

Den nydelige, gamle trehusbebyggelsen🤗.

Kaianlegget som minner om andre tider. I dag stille, bare barnelatter og lyden fra ivrige fiskere bryter freden. De gamle lagerhusene er ombygd til boliger.

Ned mot Granvinsfjorden er det anlagt fint friluftsområde for folk her i kommunesentret Eide. Rett over "kanalen" ruver Moelven Granvin som gir arbeidsplasser til mange. Mens noen andre lever av jordbruk, må resten av Gravenseren pendle bl a til Voss.

Vi ser så vidt rester av den gamle og nedlagte Hardangerbanen. Åpnet i 1935 og ble nedlagt i 1989, banen gikk fra Voss til Granvin.

Granvin var eget skipsreie allerede i middelalderen så her har vært makt og velstand. Håper det fortsatt er slik, ihvertfall velstand 😉. Vi finner ingen å spørre og avslutter vår positive opplevelse i Granvin med en titt på

Jaunsen Gjestgivarstad👌. Det trehundre år gamle gjestgiveriet er still going og vernet! Vi har lånt noen bilder for å vise deg.

Vi valgte Vik Pensjonat i Eidfjord og har sovet godt der. Pensjonat som pensjonat skal være, lytt mellom rommene og delt bad😉.

Vi er i

Eidfjord kommune

Kraftkommune nr 1 i Hardanger og en av Norges største kraftkommuner. Dette blir derfor et helt naturlig "treff" på vår morgentur.

Mindre naturlig finner vi dette😥

selv om vi vet at turister av alle slag som kommer hit på alle slags måter, er gull verdt for bygda. Vi stikker ut av "byn". Vi har en drøm om å komme til Kjeåsen, så vi setter retning Simadalen. Kjeåsen ligger 600 moh og er fjellgården som kalles "verdens mest utilgjengelige". Dit kom du bare via den bratte fjellsia. Etter kraftutbygging ble det vei med tunell og sånne som oss kan "gå på besøk". Gården er i privat eie og du kan lure på hvorfor noen bosatte seg her? Fordi det lå et matfat rett utafor døra; jakt, fangst og fiske og jorda som lå badet i sol nesten hele året ga god avling. Vi er så spent der vi kjører innover Simadalen i en mektig, grønn og uovertruffen natur.

Vi stiller oss pent i kø ved bommen sammen med et par fra Nederland og venter på "kolonnekjøring".

Tålmodige venter vi til en tilfeldig forbikjørende stopper og forteller oss at opp til Kjeåsen kommer vi ikke før 11. mai, tunnelen utbedres😥. Tunge nyheter å fordøye. Vi som skulle sett hus det tok 30 år å bygge, tenkt på barna som gikk til skole i Simadalen og utsikten! Da må vi låne igjen:

Eidfjord har mer å by på. Vi tar en liten "furtestopp" på en aldeles nydelig rasteplass ved Sima og rister skuffelsen av oss.

Turen inn mot Eidfjord igjen; vill og vakker Hardangernatur med rasfare og annen fare.

Kjører gjennom sentrum mot Måbødalen. Vi skal besøke gården Måbø.

Et kulturlandskap som tar pusten fra oss. Selv om 7 ern går like ved opplever vi stillhet og århundrer med hardt arbeid og kultivering.

Her ble små teig opparbeidet til dyrket mark. Stein etter stein flyttet og blitt til gjerder og beskyttelse for snø, vann og ras.

Vi tusler stien tilbake, leser igjen historien og tenker kontraster, ikke alt for mange generasjoner siden de levde her, og nå? Cruise turister i dalen🤣.

Vi er like i nærheten av Vøringsfossen, nok en severdighet i kommunen. Vi har begge minner om opplevelse ved fossen fra barndommens ferietur. Så nifst å henge over rekkverket og kjenne sprut fra fossen i den øredøvende lyden.

I dag møter vi et platå og tilgjengelighet for alle, fossen er lagt i rør (viser seg frem i juli 😉), men altså likavel. Et dramatisk skue!

I sol og blå himmel så langt vi ser!

Sist jeg kjørte Måbødalen så den slik ut:

I dag loses vi trygt, sikkert og kjedelig gjennom tunneler.

Vel nede i Eidfjord menger vi oss med cruiseturistene, går kailangs og følger stien langs Eio. Slenger innom Galleri Nils Bergslien, maleren fra Eidfjord. Koser oss med hans verk og

den temporære utstillingen av en litt annen art.

Vi følger ikke "stimen" videre inn i suvenir butikker, men hilser på kommunehuset, tulipaner i full blomst og finner det vakreste Hardangerhuset også med full blomst😉.

Vi vil se den gamle steinkirka og gården Lægreid, derfor tar vi fatt på Lægreidvegen.

Kirka som den mektige Rika-Ragna skal ha bygd i 1309 for å bote for syndene sine.

Dårlig samvittighet? Bygg ei kirke!

På andre siden av vegen ser vi en unggutt som iherdig slår gress. Vi drister oss bortom og spør hvordan livet i bygda er. 18 åringen som er odelsgutt på Lægreid forteller villig at her er godt å bo. På skolen fikk de alltid varm lunsj. Nå går han VG2 på Voss, men er aktiv i Ungdomsrådet i bygda. "Kommunen skal visstnok ta seg av alt i dag", sier han og mener selv at det må til mer omsorg for hverandre og at vi må ta mer ansvar sjøl. Slike gutter vil Norge ha🤗. Det er ikke lenger dyr på gården, annet enn hønene som han er stolt av. Far er kommunalsjef, mor er lærer så de skjøtter hus og uthus med de inntektene. På gården kan man "lese" arkitekturhistorie. Fra det opprinnelige våningshuset, via et nyoppusset 100 år gammelt til kårboligen satt opp på 70 tallet.

Dagen er perfekt: Natur, kultur og folk!

Nå må vi ta farvel med de 985 eidfjøringer som har et vakkert kommunevåpen med et reinsdyr som symboliserer at de første bosetterne man kjenner til var reinjegere. Eidfjord er en stor kommune med 90% av arealet beliggende 900 moh!

For en dag, for noen opplevelser denne kommunen kunne by på og for et vær.

Vi tar sjansen og vil teste teltlivets gleder igjen😉.

I Kinsarvik, Ullensvang.