Dag 14. Tokke Kommune. Vest Telemark. Telemark fylke.

September 28, 2025

Det er litt av en kjempe de har valgt til våpnet sitt i Tokke!

Bjørnen er representant for dyrelivet og fordi kommunen er et gammelt bjørneområde.

Vi ser utover sauebygda før vi betaler for oppholdet i Fyresdal

og kjører gjennom Folkestadbyen på veg mot dagens kommune. Her er det elgen de er opptatt av, den lusker rundt på hvert et gatehjørne 😉.

Fyresdal, som alle de andre Telemark kommunene vi har blitt kjent med, har et rikt kunst- og kulturliv. Mye er bygd på gammel tradisjon og vi leser om mange forskjellige, men faller for denne:

"Smi i hymens lenker". Faktisk en bryllupstradisjon fra vikingetiden og det kan du altså bli her, smidd altså. Skal du giftes, eller det er jo så moderne å fornye ekteskapet 🤔. Ta kontakt med Fyresdalsmeden Øivind Klausen, han smir deg og din utvalgte sammen i ekteskapet ❤️. Vi rakk det ikke, for nå er vi på full fart inn i nye muligheter med 2×dagens 😉.

Klart vi skal på bjørnejakt i dag, men først vil vi se restene av gruvedriften i Åmotsdal. Etter en halvtimes kjøring i et vakkert landskap er vi der.

Danskekongen sendte tyske bergmenn til Telemark for å starte gruvedrift. I Åmotsdal fant de kobber i 1540 og da ble det gruvedrift i bygda i 400 år. Museet er stengt, men skal beskrive gruvedriften illustrert på forskjellig vis.

Vi er fortsatt på bjørnejakt! Kanskje vi finner en i bygda Skafså? Vi kjører i det villeste, vakreste landskap. Vi kjører opp og ned som i en berg og dalbane. "Kommunevåpnet" og bamsebrakar venter på oss her,

der han trives aller best, på Grimdalstunet.

Billedhuggeren Anne Grimdalen vokste opp i denne bygda, langt til skogs. Gården er bevart, noen av dyreskulpturene henner "lever" her og det samme gjør museet, når det er oppe. Det er fasinerende å lese om den talentfulle og uredde jenta, som reiser ut i verden og realiserer seg selv og sine kreative evner. Hun får kunstnerlønn av staten fra 1959. Anne døde i Oslo i 1961, bare 61 år gammel, men du verden hvilken arv hun etterlot seg. Sjekk Oslo Rådhus neste gang du går forbi 👌.

Vi trollbindes av gården, tunet og kunsten.

Reven titter frem ved museumsveggen

og vi må titte videre.

Hva denne kommunen byr på, i de mest grisgrendte bygdene skjuler seg både kobber og kunst😉.

Med en formidabel utsikt over Dalen og fjellene

gru/gleder vi oss over den bratte, svingete nedstigningen til den vakre bygda som ligger i enden av Bandak og er administrasjonssenter i Tokke.

Vel nede kuler vi litt ved Soria Moria, ei badstue og et kunstverk!

Flott beliggenhet også, men vi jakter på langt eldre bygg! Vi må opp fra Dalen

på nye, svingete veier til Eidsborg. Der ser vi en stavkirke igjen, en av Norges eldste, fra sånn 1146. Ikke den største, men så vakker!

Jakten er ikke over. Bur og Loft har vært et daglig tema, du vet😉. Vi har sett de tjæret, ubehandlet og malt.Vi har sett ganske gamle og veldig gamle, men det eldste Loftet skal være her på Eidsborg museum.

Stålekleivloftet fra 1167, hurra, her er det!

Helt vilt! Det eldste verdslige trehuset i Europa. Et Loft fra Uppistog Vindlaus 🤔.

Dagens jakt er over for oss og antakelig for jegeren som kommer i full fart gjennom museumstunet med bil og henger. Vi ser elgkroppen bakpå. Er det dette man kaller et levende museum?

Ble litt feil det og, men et flott museumsbygg og det er ihvertfall liv i Vossakvannen!

Vi tar oss ei velfortjent matpause ved den gamle stua mens vi ser utover Eidsborgbygda og Eidsborgtjønn. Lofthusgårder ligger i åsen bak.

Bygda har mer å by på. Mens Jan-Erik danderer de lekreste smørrebrød, leser jeg om brynesteinproduksjonen her. I nær tusen år ble emnene utvinnet fra dagbruddet, før steinhoggere gjorde brynjestein av dem. Til Dalen ble brynene fraktet med hest, videre med med båt til Skien og så sjøveien ut i Europa. På midten av 1900 tallet var dette eventyret over, men i museet kan du få hele historien.

Vi skal ned igjen til Dalen. Bratt og svingete går veien og vi møter bobiler som tar hele svingen 🤨 Jeg fester blikket på de nære ting og stoler på sjåføren.

Vel nede parkerer vi og ser etter dagens fysiske fostring. Den finner vi her:

Vandring i Rui-jentenes fotspor. Nå tilrettelagt av sherpaer med 810 trinn over 200 høydemeter.

Får liksom ikke nok av bratte, svingete veier vi i dag😉.

Halvveis. Trinnene er så gode å gå. Vi tar noen pauser og nyter utsikten etterhvert som vi kommer opp i høyden.

Endelig fremme.

Her på Rui levde søstrene så godt som hele sitt lange liv.

Det vokste opp 6 barn på Rui. 4 av dem reiste til Amerika, mens Ingerine og Gurine ble igjen på Rui av plikt og av glede. De levde av naturalhusholdning i veldig enkle kår de kortvokste søstrene, men utsikten var stor.

Nå er det geita og vi som gleder oss over den fantastiske utsikten.

Turen ned går fint.

Løvet daler og kiler oss på nakken før det finner stien.

Vi tenker på de to spesielle søstrene som ikke hadde behov for noe utover Rui og hverandre. Men et besøk hos kong Olav ble det og det var visst det eneste de ellers kunne ønske seg. Ei rørende historie til ettertanke.

To små blomster, tenker vi, søstrene var. Kanskje som fylkesblomsten, Søstermarihånd ❤️.

Litt slitne, men veldig fornøyde må vi finne oss herberge for natten.

Vi lurte litt på denne hytta fra en campingplass fra forna dar🤔.

Men velger herskapelig og rød løper 😉.

I et utsøkt rom med kvalitet og tradisjon i alle detaljer, fyller vi våre glass med sherry fra karaffelen, og skåler for "herberget" og en suveren dag!