Dag 22. Dyrøy og Sørreisa kommuner. Midt-Troms.

September 09, 2022

Vi kjører i indre delen av Midt-Troms igjen idag. Veien til Brøstadbotn, Dyrøy kommunes navle, går langs Solbergfjorden. På andre siden av fjorden ligger Senja. Mette og fornøyde etter et døgn med vill og vakker natur der, slapper vi av her på leside. Holder blikket stivt på veien og lar oss ikke friste til å kaste blikket "over there "😉. Det er deilig og avslappende å duve langs fjorden her.

Ser at folk på denne siden nyter livet og slapper av i badestampen,

eller lever ut sin skapertrang og pynter i hagen

Vi skjærer inn mot Brøstadbotn, myr for vann.

Bjørka er gul og begynner å slippe blader

I "hovedstaden" finner vi Demas, elektrobedrift, hjørnestensbedriften som ble etablert i 1989 og har 50 ansatte. Med en liten "bygdestall" på 1000, utgjør det en fin andel. Demas er igrunnen det vi finner i Brøstadbotn, som ikke er et tettsted, men bare ei bygd, ref innbyggerantall 🤔.

Vi velger oss Dyrøya etter dette. Til øya kommer vi via ei bru som sto ferdig i 1994, easy👌.

Vi øyner fin øytur!

Dyrøy kirke tar i mot oss.

Ei nydelig øy for både folk og fe

vi aner gamle hus her, noen riktig fine og interessante. Fotografen litt på skjeiva, ivory and ebony kan ikke bli enig🤣 og en som står helt alene.

Så finner vi smykket ❤️

Fingrene løper løpsk over tastaturet for å finne husets historie.

Nord-Norges fineste hus, intet mindre. Det kalles Paulsenhuset på folkemunne. Arkitekturguide.uit synes også at dette er et vakkert og velholdt sveitserstilhus. Særlig gøy er det å finne omtale på Facebook. Der er masse kommentarer. Noen husker huset fra barndommen sin, andre er nysgjerrig på historien, som oss, og en kan fortelle at hans oldefar eide huset. Huset ble bygd I 1903-04. En handelsmanns "residens"👌. Nå kun sommerresidens.

Men, det råder forfall her også. Vi skjønner at det er vanskelig å holde tomme driftsbygninger ved like😌.

Noen fisker fra båt, noen driver oppdrett og en leter på land?

Det blir: en til far og en til mor og en til den som fisken ga😉

Middagen er reddet og vi kommer oss tilbake på fastlandet. Vi har fått et fint inntrykk av Dyrøy kommune, som også har kjente volleyballspillere! Ikke skal vi glemme: Aase Texmon Rygh, som ble født her i 1925. Kjent billedkunstner. Døde i Oslo i 2019.

Sørreisa kommune. Vi har liksom vært sørreisværing ei uke nå, men har ikke blitt veldig godt kjent, det gjør vi noe med nå!

De 3400 innbyggerne har et sprekt kommunevåpen,

kommunesentret heter også Sørreisa og 1500 bor her. Vi starter utforskingen her, i tettstedet vi har kjørt gjennom noen ganger denne uka, i dag gjør vi stopp. Ligger så fint til ved Reisavannet med hyggelig paviljong og blomster🤗.

Forsvaret er en grei arbeidsgiver I "vår" kommune også. Jordbruksarealet brukes til grasproduksjon for å fore ku og sau. Industri har de og fisk bringer skattekroner i kommunekassa.

I Sørreisa som i andre Tromskommuner, lever samene og nordmenn side om side. Samene forsøker å opprettholde reindrift og sin kultur. Vi har lyst til å vite og forstå mer av vår urbefolkning. Vi bor nå i deres verden. Vi spurte Ingrid, vår vert, om hvordan "samhandlingen" i bygda er. Hun trakk litt på svaret, men innrømmer at det ikke er så enkelt. Begge "parter" synes nok de byr på, men det høres ut for at kulturforskjeller gjør det utfordrende.

Vi tenker på nybyggerne som kom for 200 år siden. Fikk tildelt jord, jord som var beiteområder for reinen og boplasser for samene. Vi har lest om krangel, blodutgytelse og stadig uro mellom samene og "de nye" fra denne tia.

Vi tar turen til Gumpedalen. Gump er samisk for ulv. Dette skal være et område hvor samene holdt til for leeenge siden. Vi kjører inn i den dype skogen

kan lett se for oss reinflokken, gammer og livet her. Men dokumentasjonen vi finner, er nok etter nybyggere som kom fra Sør Norge. Spennende nok.

Et samfunn med skole (frem til 1959). Avstengt og stille. I dag er det turgåere som holder stien åpen. De går til Steinora, Nord Europas største steinur.

Vi kjører ut av skogen

kjører videre langs det vakre Andsvannet

og besøker Hjerttind Rein.

Vi får kjøpt litt saltet reinhjerte, får halt litt historie ut av dama som tar i mot. Familien drev reindrift i Kautokeino før de måtte flytte sørover på grunn av konkurranse om beiteområder. I Sørreisa slo de seg ned på 1960 tallet. De har sommerbeite i nærheten og vinterbeite lenger sør. Eget slakteri og altså utsalg. Tre generasjoner er engasjert og barnebarna driver i tillegg med turisme; inne på fjellet får turisten oppleve reinen og høre historier! Vi ble kjent med bikkja og fikk ta bilde av plansjen🤣.

Jeg, i min naivitet spør om hvor mange rein de har? "Kor mange penger har du?", svarer dama. 😌 som man reder..

Med litt mere kunnskap om to kommuner reiser vi hjem til fiskemiddag! Museum ble det ikke i dag, men med vårt lokale museum, var det ikke viktig.

Her på Krogstadtunet er en kjempestor og flott samling i låven. Vi fikk tidligere i uka en eksklusiv omvisning med Ingrid, gårdeier, campingplassdriver og lærer = drivandes dame! I tillegg vanket kaffe og lefse. Imponerende begge deler. Faren startet samlinga da låven ikke lenger huset for eller fe. Siden er det gitt bidrag fra inn og utland. Helt utrolig, kjør innom om du er i traktene. Tematisert, ryddig, rent mmmmm. Fantastisk 🤗. All ære til Ingrid. Håper noen viderefører.