Dag 27. Ytste Skotet. Slekt og røtter.

For tredve år siden var jeg første gang på Ytste Skotet. Fjellgarden som ligger på ei fjellhylle 225 meter over Storfjorden. Garden ble fraflyttet i 1954 og sto og forfalt helt til Storfjordens venner kom inn i bildet! De fikk  gården i gave av siste eiere i 1989, etter 35 år uten drift og vedlikehold. Etter fem år med restaureringsarbeid fremsto gården som før.

Jeg vil gjerne ha et gjensyn og håper så veldig at Jan-Erik kan få se gården. Gleden er stor når Anne Berit, som selv sammen med familien sin, har vært veldig engasjert i arbeidet, forteller at vi får båtskyss ut. Skotet ligger i Stordal kommune, på andre siden av fjorden av der vi bor denne helgen.

Tåka ligger tung, men yr.no lover at det letter utover dagen, så vi gjør som planlagt!

Kapteinen er klar, vi med og vi ser dagens destinasjon i det fjerne. 

Vi vet at det er skikkelig bratt oppover, så vi bruker god tid

og stopper ofte for å nyte den utrolige vegetasjonen og utsikten og fyller vannflaska.

Tor Gustav, sønnen til AB, melder at vi nærmer oss. Tåka lager et mystisk slør og vi ser steinmuren som forteller om handkraft.

Vi prøver huska som tar i mot oss. Husene aner vi bak:

Her skal ha vært bosetning fra vikingetid. I skattelistene på 1600 tallet er Skotet registrert. Her drev de tradisjonelt jordbruk. Korn på innmarka og beite og gress i utmark. Men, tenk deg å opparbeide den dyrkbare jorda! Vi ser for oss sterke, senete og hardt arbeidende folk. Denne gården var på hele 45 mål.

Vi går andektige rundt. I dag er vi helt alene. På sommeren besøker både lokalbefolkningen og turister gården. Vi kan, uten forstyrrelse, drømme og se for oss livet her for et par generasjoner siden. Ingenting var lettvint, for å hente posten måtte du først ned det bratte fjellet for så å ro over til Dyrkorn.....og samme vei tilbake. 

Anne Berit roper inn til dugurd!

Mens vi spiser niste, ser vi oss rundt. Dette var en stor gård på Sunnmøre en gang

Vi må bortom fossen og kvernhuset...og Dronningkulpen😉, joda Sonja har vært her!

Utsikten mot Storfjorden, frukthagen og husene på gården, suger vi til oss før vi begynner på turen ned til fjorden. 

En bratt og glatt nedtur, men vel nede blir vi hentet over til fastlandet på andre siden og kommer oss hjem til brennsnut 🤗

Vi fortsetter dagen med slekt og røtter.

Storvika. Her tas vi i mot av Kristin som er kusine og firmenning med Anne Berit og også min firmenning! Forstår du sammenhengen?

Dette er huset som min oldefar på morssiden kommer fra. Huset er fredet og i dag er det Kristin som er eier og tar seg av vedlikehold. Hun inviterer så generøst inn og vi, trår varsomt inn i mine røtter. Det er som å gå rett inn i historien:

Tenke seg til livet her. Høyt opp under taket? Gode kår!

Her er min tippoldefar og tippoldemor. Rasmus Storvik, myndig kar.

 En av hans sønner, Jørgen Andreas, utdannet seg til lærer og fikk stilling i Vik i Helgeland. Her ble han gift, fikk mange barn og en av dem, Anna Regine, ble også lærer og fikk sin første stilling på Gran på Hadeland. Der ble hun gift med Steffen Mørtvedt, fikk sju barn, en av dem er min mor og en er Anne Berit sin mor. Du kan kanskje si at ringen er sluttet når tante Bån (Anna Sofie), gifter seg med Jørund Amdam, som også har samme stamfar, han Rasmus Storvik, og bosetter seg her!

Storvika heter det her og ligger en liten kjøretur fra Sjøholt sentrum. Kristins foreldre var de som restaurerte huset, bevarte opprinnelig stil og vedlikeholdt. For den innsatsen fikk de:

En dag med mange inntrykk. En dag med tilbakeblikk og sterke følelser for generasjoner før oss og for slekt og for røtter.

Hjemme hos min kusine tar vi farvel med flere av onkel sine figurer

og den gjestfrie og rause kusina mi

Vi ser mot Romsdalen etter at vi nå har besøkt 16 Sunnmørskommuner👍.

Dagens dør. Storvika. Sjøholt. Ørskog kommune. Sunnmøre. Natta. Hørs i morgen.