Dag 47. Fægfjorden.

Seiland - Sievju - Havøya. 

Hvem står først i ferjekøen til 11 ferja Akkarfjord - Seiland i dag? Det er vi!

Vi kommer oss ombord og gleder oss til å utforske øya.

Forventninger innfris umiddelbart. 

Seiland ligger i både Hammerfest og Alta kommune, med henholdsvis 125 og 22 innbyggere. Ferja vi tok, la til i den delen som ligger i Hammerfest kommune. 

I 2006 ble deler av øya omfattet av den da nyopprettede nasjonalparken. Her finner du bratte fjell som stuper ned i små og store fjorder. Her finner du, tro det eller ei, Skandinavias nordligste isbre, to til og med.

Vi følger veien, den eneste, og er stumme av beundring, igjen!

Vi peiler oss inn på veiens endepunkt, Hønseby, en tur på ca to mil. Vi spiste tidlig frokost, så lunsj skal smake nå. Det regner, men vi nyter baguetten under tak, og har ellers utsikt til himmelens tak!

Vi nærmer oss

og plutselig ser vi Hønseby!

Vi finner informasjon om nasjonalparken, ser oss om og finner butikken. Den har vi lest om!

Isbre eller iskrem? Jan-Erik bestemmer😉.

Som du forstår, det ble iskrem! I butikken til Arnulf Larssen. Her finner du alt du trenger og mer til. Han viser alt som er verdt å vite om øya, både digitalt, verbalt og gjennom håndverk. Han er nysgjerrig på oss, som vi er på han. Han inviterer på kaffe og praten går lett. Det kommer en hyggelig dame og slår seg ned, i tillegg til postmannen som også har god tid til både kaffe og gode historier. 

Arnulf forteller at han er sjuende generasjon Larssen på øya. Lite nytt blod her, førte til at Arnulf fant seg kone fra Canada 🤗. Det er tøft å holde "hobbyen", butikken, i live. I sommer har det vært ekstra stille her pga korona. Det er finnene som har reddet han i år. De kommer, leier hus og båt, som han også har, og legger igjen penger i butikken. 

Vi koser oss med kaffen og historiene vi får servert. Her kunne vi nok vært et par dager eller så😉.

Den koselige og reale dama har også sine røtter her og mange historier å by på. Som alle andre steder i Finnmark har krigen skapt historier. Vi velger å fortelle deg en av hennes fra frigjøringen. 

Frigjøringa kom og det skulle feires og markeres! Historien handler om mormoren som ville gjøre noe riktig vilt! Hun ville ta permanent! Penger hadde hun, men på øya eller andre steder i nærheten var det ingen frisør. Tromsø (50 mil via vei) er nærmeste. Redningen ble mannen hennes, morfar, som rodde henne ut til en holme mot storfjorden. Her satt de hele dagen og ventet på storbåt som kunne gi henne skyss. Det var først dagen etter de lyktes. Mormor kom seg til Tromsø, fikk permanent og kom tilbake til Hønseby sju dager senere. Det kaller vi feiring🇧🇻. 

Tia går så fort og vi må starte på tilbaketuren til fergeleiet. Helt sikkert noen bilder som må tas også😉. Vi handler det vi trenger, og vel så det, og takker for kaffe og artig stund.

Fotografen har fått en forkjærlighet for det forfalte og forlatte. Det blir mange stopp for å forevige, det er så vakkert. 

Vi er vant til å kjøre av veien når biler tar oss igjen, vi vil kjøre sakte, men ikke hefte andre. Nå kommer en bil i full fart bak oss og vi kjører ut på siden. Det er dama fra butikken:

Hun kommer med Boknafisk vi skal ha med oss hjem ❤. Hva sier du? Vi er rørt og takknemlige for å få møte sånne folk! Hun, av sameætt, lærte oss Seiland på samisk og hva det betyr. 

Et siste bilde fra øya før vi tar ferja over fjorden 

det gjør ingenting at vi møtes av snøvær. Hvilken dag vi har hatt, igjen. 

Dagens dør. Ferga "Akkarfjord". Akkarfjord. Natta. Hørs i morgen.